Skrevet: 02/20/2020 | 20. februar 2020
Kristin Addis kommer fra min reise MUSE skriver vår vanlige kolonne på solo kvinnelig reise. Det er et viktig tema jeg ikke kan tilstrekkelig dekning, så jeg tok med en ekspert for å dele sin veiledning for andre kvinners reisende for å dekke emnene som er avgjørende og spesielt for dem! I denne måneden utforsker hun de dobbelte standardene som følger med solo kvinnelig reise.
Jeg rushed til porten på Julius Nyerere flyplass i Dar Es Salaam, Tanzania. Siden agenten sjekket passet mitt, så han seg rundt meg og forvirret, spurte om jeg var alene.
Jeg hadde nettopp ferdig med fire måneder med solo å reise opp fra Sør-Afrika, en av de beste og mange berikende solo turene i livet mitt, og svarte det ja, jeg var alene.
“Din mann lar deg gjøre det?” Han spurte utrolig.
Jeg forstår. I Tanzania er det utænkelig for en kvinne, spesielt i hennes sent på tjueårene som jeg var, å reise alene. Jeg forstår ham forsiktig at ingen “lar” meg gjøre noe, og at jeg er ugift.
Mens jeg gleder meg til å skifte paradigmer når det er mulig, lurer jeg fortsatt på hva det ville være som om jeg var en mann. Hvordan ville jeg bli oppfattet når jeg alene reiser eller skriver om det? Hvordan ville folk behandle meg annerledes?
1. De ville ikke spørre meg om mannen min “lar meg” reise alene.
Fra Tanzania til Filippinene, har jeg blitt spurt hvor min kjære eller ektemann er. Jeg satser praktisk talt ingen ville spørre meg om kjæresten min lar meg reise alene hvis jeg var en mann.
Jeg måtte ikke stille spørsmål om hvorvidt jeg burde ligge om å være single. Jeg ville ikke argumentere iført et decoy bryllup band. Min sikkerhet ville ikke bli bundet opp i min enkelthet.
2. De ville ikke stille spørsmål om en kjære eller pappa betaler for mine turer.
Er det så uvanlig å tro at en kvinne kan finansiere sin egen livsstil? Hvorfor er det en så gjennomgripende myte at kvinner som reiser solo, blir bankrollet av noen?
Når jeg reiser, betaler jeg for det, og når jeg reiser med min partner, splittet vi det 50/50.
Jeg vedder på at jeg ikke ville måtte si at hvis jeg var en mann, skjønt.
3. Folk kan spørre når jeg planlegger å trene ned, men de ville ikke gjøre det med slik frekvens og rett til svaret
Kanskje å slå seg ned med et hvitt hakk, 2,5 barn, og en hund som heter Spike pleide å være normen, men vi har mye mer mobilitet i disse dager, og Internett, og for mange mennesker uansett. Så hvorfor er det så darn viktig for folk som jeg til slutt jobber ned?
Jeg tror på en måte som det sier, “Hei, dette var det eneste alternativet jeg ga meg selv, og nå må du følge med.” For de som følger forventningene, er det ubehagelig når andre avviker fra normen, spesielt kvinner.
Men jeg er ikke bekymret for det. Hvis og når jeg velger, vil jeg gjøre det, og hvis jeg ikke gjør det, er det ok også. Jeg nærmer meg dette mye mer som en mann, ok?
Også, kom deg ut av eggstokkene mine.
4. Jeg ville bli kalt eventyrlystne og en explorer i stedet for uansvarlig og dum.
Hvis jeg reiste solo som en mann, selv om noe uheldig skjedde med meg, ville jeg bli kalt en utforsker og elsker av livet.
Likevel som en kvinne, har jeg blitt kalt dumt, advarsel jeg ville bli “funnet død og kannibalisert” og anklaget for å lede andre kvinner til deres død (bare se på kommentarene på denne videoen, det verste som jeg faktisk slettet på ).
5. Jeg ville ikke bli advart jeg ville “bli voldtatt” hvis jeg reiste alene.
Hvis jeg var en mann, ville jeg bare ha en 6,6% sjanse for å bli fortalt at jeg ville “bli voldtatt” hvis jeg reiser alene, mot nesten 70% som en kvinne.
Dette er problematisk på så mange nivåer, det er verdig sitt eget innlegg.
6. Jeg ville kunne ha det jeg vil ha.
Noen steder kan jeg ikke ha det jeg vil ha. Jeg forstår at beskjeden er bygget inn i kulturen på mange steder rundt om i verden, og jeg respekterer det og assimilerer når de er i disse landene.
Men det betyr ikke at jeg må late som jeg gleder meg til å ha på seg lange ermer og bukser i 90-graders vær med 90% fuktighet mens de unge guttene får på seg shorts og tanker.
7. Jeg ville ikke ha hatt å lure på hva i helvete å gjøre når de cornered i en heis i Santiago av to store menn, og sa salacious ting til meg på spansk.
Da jeg reiste gjennom Patagonia med en mannlig venn, plaget ingen meg, forutsatt at jeg ikke var tilgjengelig. Yet when we parted ways so that I could solo travel — something that was essential to me to do — the catcalls started pouring in.
Sadly, I’ve been catcalled in practically every country that I’ve been to, even the ones you’d least expect (yet not whatsoever in southern and eastern Africa — points for Africa!). It ranges from “ciao bella” to being chased down the sidewalk.
It is not a compliment, it’s an assertion of power, and it’s exhausting.
In Santiago, it crossed the line into frightening when two huge men got into an elevator with me, hovered over me, and harassed me. It was the ideal place, because who could help me in there?
Would that have happened to a man?
(On the positive side, if I were a man, locals might not be as concerned with taking care of me as numerous are. people might also not count on me outright the way they do. best or wrong, women tend to be perceived as much more peaceful and gentle and in need of protection.)
8. nobody would have assaulted me in public in Nepal.
In Pokhara, Nepal, after a random power cut, the sun was setting and I realized I needed water to drink to get through the evening. though I choose not to walk alone when it gets dark, I had to do so in that instance.
I heard myself scream before realizing that a local male had grabbed my breast. I whirled around and saw nothing but the back of his head as he ran away like the coward he is.
Everyone nearby just pretended like they hadn’t seen anything, of course.
9. but maybe the police would have taken me much more seriously.
I wonder, if I’d been a man demanding the police take notice, would they have listened to me? would the officer still have rolled his eyes and acted like I was destroying his night by demanding an escort back to my guesthouse?
I can only wonder if it would have been different.
10. Insulting my ass would not be the topic of discussion on a post about road trips.
When women share about something like travel on social media, why is body shaming still a thing?
Why, on a post about road trips of all things, does someone feel the need to inform me that my ass is flat? Does that happen to men too? Jeg tror ikke.
11. I wouldn’t have had an Internet stalker demand a naked selfie from me for months on all of my social platforms.
If being a solo female traveler is difficult at times, try writing about it. have any of my male peers ever been harassed for months on end, on every platform, by a stalker demanding a naked selfie?
Unfortunately, women are targeted online way much more than men. According to the BBC, one in three teenage girls have been sexually harassed online.
Why can’t we just share our travel pictures in peace?
12. I wouldn’t get a flood of comments from delicate males on messages like this.
It always happens, but I’m curious: Why ought to any egalitarian male, who has the ability to see things from someone else’s perspective, ever take this personally? Why does pointing out issues in our society automatically equate to blaming men?
Louder, for the ones in the back: it doesn’t.
***
Obviously, there are drawbacks for male solo travelers too — and benefits that only women who travel solo get to enjoy. There can be an implied count on element between women that transcends cultures, and time and time again, people have been generous towards me in ways that I didn’t expect.
In the end, I still love and champion solo female travel and believe that every woman ought to do it. I’m just sick of all the double standards and think it’s high time to call them out.
Kristin Addis is a solo female travel expert who inspires women to travel the world in an authentic and adventurous way. A former investment banker who sold all of her belongings and left California in 2012, Kristin has solo traveled the world for over eight years, covering every continent (except for Antarctica, but it’s on her list). There’s practically nothing she won’t try and practically nowhere she won’t explore. You can find much more of her musings at Be My travel Muse or on Instagram and Facebook.
Book Your Trip: Logistical suggestions and Tricks
Book Your Flight
Find a cheap flight by using Skyscanner. It’s my favorite search engine because it searches sites and airlines around the globe so you always know no stone is left unturned.
Book Your Accommodation
You can book your hostel with Hostelworld. If you want to stay somewhere other than a hostel, use Booking.com as they consistently return the most affordable rates for guesthouses and hotels.
Don’t forget travel Insurance
Travel insurance will safeguard you against illness, injury, theft, and cancellations. It’s extensive protection in case anything goes wrong. I never go on a trip without it as I’ve had to use it numerous times in the past. My favorite companies that offer the best service and value are:
SafetyWing (best for everyone)
Insure My trip (for those over 70)
Medjet (for additional evacuation coverage)
Ready to book Your Trip?
Check out my resource page for the best companies to use when you travel. I list all the ones I use when I travel. They are the best in class and you can’t go wrong using them on your trip.